Dangerous Love del 6 - lang del!

Jeg hadde jo lovet dere en lang del, så her er den! Den ble ikke fult så lang som jeg hadde trodd, fordi jeg måtte gjøre den litt kortere sånn at jeg fikk tid til å gå på liggebesøket jeg skal i i dag! :) Men jeg håper dere liker den, og at den var lang nok! Husk at jeg vil ha 5 kommentarer på denne delen!

<<Vil du ha ett nytt oppdrag denne gang, eller vil du prøve noe nytt i dag?>> Spurte Martin vennlig da jeg kom inn på politistasjonen. Jeg måtte finne ut litt mer om den mystiske Justin. Det kriblet etter å få vite hvorfor han er hvor han er. <<Jeg tror jeg sier ja takk til begge deler, om det er greit!>> Sa jeg og smilte til han. Han lo en kort latter. <<Jeg skal prøve å få det til!>> Svarte han like blid som alltid. Jeg bare smilte tilbake og levde livet. <<Som i går, kan du bare vente her, så kommer jeg med maten!>> Sa han og smilte til en fyr som gikk forbi. <<Okei.>> Svarte jeg kort. Jeg så meg litt rundt. Det var akkurat sånn som dette jeg hadde forestilt meg at politistasjonen skulle være. Spennende, men så full av liv og stemning samtidig. Jeg stod og drømte meg helt bort, til jeg kjente en finger på skulderen min. <<Her er dagens meny.>> Sa han og kom med mange skåler med suppe. Egentlig veldig resikabelt itilfelle jeg snubler eller noe. <<Og her er listen over hvor mange skåler hver enkelt skal ha.>> Viste han. <<Dette er en drøm som går i oppfyllelse!>> Jublet jeg. <<Pass på!>> Utbrøt Martin. Jeg hadde dyttet han midt inni det lille utbruddet mitt, og dyttet i både han og suppene. <<Går det bra?>> Spurte jeg nervøst, og tok brettet med suppeskålene. <<Jada. Du var heldig!>> Lo han. Jeg lo med for å være høfflig og fordi jeg var så utrolig lettet. Tenk viss jeg hadde sølt suppe over hele Martin! Stakkars fyr! <<Da er det bare å begynne!>> Sa han og pekte mot leilighetene. Jeg smilte stort og takket.

Jeg begynte hos den samme mannen som jeg hadde begynt hos i går. Der satt han, akkurat like tynn, og akkuart like klistret til TVen som i går. <<Unnskyld, maten din er her!>> Sa jeg og smilte og sendte maten forsiktig gjennom luken. Jeg fikk heller ikke noe svar, akkurat som i går, så jeg bare gikk videre. På neste stopp møtte jeg Harry Styling som fortsatt satt og leste avisen. Hadde de ikke noe annent å gjøre på? <<Her er maten din, Harry!>> Leste jeg opp av lappen jeg hadde fått av Martin. <<Sleng den inn!>> Knurret han tilbake. <<Okeeey.>> Svarte jeg overrasket av utbruddet. Forrige gang hadde han nesten ikke sakt ett ord! <<Håper det smaker!>> Sa jeg og gikk videre. <<Justin Bieber.>> Leste jeg fra lappen. Jeg kjente ett sug i magen når jeg leste navnet. Hvorfor det egentlig? Jeg listet meg sakte men sikkert mot leiligheten hans. Jeg hørte brøling og lyder fra en TV. <<Hei, Justin. Maten din er her!>> Sa jeg og smilte. Faktisk. <<DN!>> Utbrøt han overrasket, og så mot meg. Han mumlet noe stygt for seg selv, og prøvde å konsentrere seg igjen. Han hadde vist gjordt noe feil på spillet. <<Bare vent! Jeg er snart ferdig!>> Sa han stresset, uten å se vekk fra skjermen. <<Men, jeg må gå videre!>> Forklarte jeg. Jeg så ned på suppeskålene. <<Bare vent!>> Ropte han like stresset. Jeg ventet som han sa, og smilte til alle som gikk forbi. <<Jess!>> Ropte han plutselig og slang seg ned i sengen, mens han ropte ett seiersrop. Han reiste seg raskt opp igjen, og kom bort. <<Sorry, jeg måtte bare spille ferdig. Aldri om jeg hadde latt den rosa dinosauren vinne!>> Sa han og knyttet neven. Jeg begynte straks å le. <<Det er mer serriøst enn det høres ut!>> Sa han og krysset armene. <<Sorry.>> Sa jeg og prøvde å slutte å le. <<Her er maten din!>> Begynte jeg da jeg hadde klart å slutte å le. <<Takk.>> Mumlet han da han  hadde fått den sendt gjennom luken. <<Er dette siste dagen du er her?>> Mumlet han og rørte med skeien i suppen. <<Jeg tror det.>> Svarte jeg. <<Viss ikke jeg får overtalt pappa til å få bli lenger, fordi jeg elsker virkelig denne jobben!>> Sa jeg og drømte meg bort. Jeg så meg litt rundt, for at det ikke skulle bli så pinlig stillhet. <<Hvorfor ser noen så lei seg ut?>> Spurte jeg og så mot noen som stod og snakket og så triste ut. Han svarte ikke. <<Justin?>> Spurte jeg igjen. <<Det er snart seks år siden en politikvinne døde her.>> Svarte han og ble plutselig deppa. Jeg lyste opp. <<Hvem er den damen?>> Spurte jeg og satte fra meg brettet med suppene på, sånn at jeg ikke skulle søle alt utover i tilfelle jeg fikk ett lite sjokk igjen. <<Jeg vet ikke.>> Mumlet han, og begynte å røre i suppen sin igjen. <<Justin, jeg ser på deg at det er noe du ikke forteller meg!>> Sa jeg med en misstenksom stemme. <<Nei, jeg vet ikke noe mer enn det du vet.>> Sa han og fortsatte å røre i suppen. <<Neivell.>> Sa jeg og fant brettet med suppene igjen. <<Men du skal vite at det er galt å lyve!>> Sa jeg, før jeg marsjerte videre til neste leilighet.

<<Hei! Nå er jeg ferdig med maten!>> Sa jeg lettet da jeg endelig hadde funnet Martin. <<Supert!>> Sa han fornøyd, og tok det tomme brettet. <<Hvor er pappa?>> Spurte jeg og så meg rundt. <<Han reiste hjem, han ble så dårlig.>> Forklarte Martin, og klødde seg i hodet. <<Åh.>> Mumlet jeg. <<Men hvordan skal jeg få meg hjem? Jeg har ikke penger til buss!>> Sa jeg og kjente nedi alle lommene mine om jeg kunne finne noen småpenger. <<Jeg ga beskjed til faren din at jeg skulle kjøre deg hjem når du ville det!>> Sa han og smilte. Jeg sukket lettet. <<Jeg skulle gjerne ha vært her lengre, Martin, men jeg tror jeg velger å reiste hjem nå, viss du har tid. Jeg må se hvordan pappa har det!>> Sa jeg og smilte ett lite smil. <<Selvfølgelig!>> Svarte han og smilte. Han begynte å gå mot ytterdøra, og jeg fulgte etter. Egentlig, ville jeg aldri ha sittet på med en fremmed mann, men pappa har jo kjent Martin i flere år, og han stoler virkelig på han, så hva kan gå galt? Han snudde seg for å se om jeg fulgte etter. Han ga meg ett smil, og jeg smilte tilbake.

<<Hallo?>> Ropte jeg når jeg kom inn ytterdøra. Jeg fikk ikke noe svar, noe som gjorde meg bekymret. Jeg sparket av meg skoene, og hev av meg jakken og satte farten mot kjøkkenet. Han hadde tydeligvis vært der, for den dyrebare appelsinjuicen hans stod på kjøkkenbenken. Jeg himlet med øynene og løp opp trappen. Jeg skulle akkurat til å rope da en tanke slo meg. Kanskje han sov? Jeg smilte for meg selv av den geniale tanken, og satte farten mot soverommet hans. Jeg dro ned håndtaket stille. Jeg åpnet døren forsiktig, men det hjalp ikke så mye som den knirker! Jeg pustet lettet ut, og holdt hånden for hjertet. Han lå i sengen og sov, akkurat som jeg hadde håpet på. <<Er du hjemme alt?>> Spurte en trøtt stemme. Jeg gikk bort til sengen og satte meg på sengekanten. <<Ja, da jeg fikk høre at du var syk, måtte jeg jo komme hjem og se etter papsen min!>> Sa jeg og bokset han forsiktig i armen. Han smilte. <<Du hadde da ikke trengt det!>> Sa han og strøk meg på kinnet. <<Jeg ble bekymret!>> Sa jeg, og smilet forsvant. Det ble stille en liten stund. Det var ett spørsmål som gnagde etter å bli spurt! <<Ehm, pappa?>> Spurte jeg forsiktig. Øynene hans hadde lukket seg, men jeg tok sjangsen på at han var våken. <<Mhm?>> Mumlet han like trøtt. <<Jeg hørte at det var en politidame som hadde dødd på politistasjonen.>> <<For seks år siden.>> La jeg til. <<Mhm.>> Mumlet han trøtt. Jeg sukket. <<Hørte du hva jeg sa?>> Spurte jeg oppgitt. Vel, han er jo syk, da. <<Ja. Beklager vennen. Hodepinen tar over.>> Sa han og holdt hånden for pannen. <<Sorry, pappa. Vi kan ta dette en annen gang! Skal jeg hente en kald klut til deg?>> Spurte jeg litt skuffet i stemmen, men prøvde å skjule det. Det var jo ikke hans feil at han var syk! <<Neida, snakk videre! Jeg beklager, bare fortsett!>> Sa han og reiste seg forsiktig opp i sengen. Jeg stusset ikke, og begynte å snakke: <<Jeg hørte det var en dame som døde som jobbet på politistajonen for seks år siden. Snakker de om mamma?>> Spurte jeg, og trakk dynen litt over føttene mine. <<Nei, det gjør de ikke, vennen.>> Forsikret han meg. <<Men, mamma døde for seks år siden, og jobbet der! Det kan ikke være tilfeldighet!>> Spurte jeg fortvilet. <<DN>>, du vet godt at Elisabeth døde av kreft!>> Han hevet stemmen. <<Men gjorde hun som jeg snakker om det også?>> Spurte jeg nysgjerrig. <<Gå nå, <<DN>. Jeg må hvile!>> Sa han og la seg ned igjen. Pappa viser visst ikke noe interesse, men jeg må tilbake på politistasjonen, og det fort!

//Moren din

5 kommentarer før dere får neste del av Dangerous Love! :)

 

9 kommentarer

EWELZ

13.10.2012 kl.15:41

mere!!

▲ Kjersti

13.10.2012 kl.16:08

mer! :-)

Patricia Narh

13.10.2012 kl.17:03

meer

Belieber forever<3

13.10.2012 kl.18:04

Mer mer mer!!!! Jeg eeeeeelsker begge historiene dine!!!:D

jdbjmstorys

13.10.2012 kl.19:06

meer ^^!♥

Malin

13.10.2012 kl.23:21

Meeeeeeeeeeeeeer!

Justin Bieber

13.10.2012 kl.23:22

Meeer! Kan du ha maraton i morgen?

bieberhistorienorway

14.10.2012 kl.08:43

Justin Bieber: I dag passer det nok litt dårlig, du... Men jeg skal ha tanken i hodet, så får vi se hva som skjer frammover! ;)

Gadrieamsp.blogg.no

18.10.2012 kl.17:19

MEEEEER!

Skriv en ny kommentar

bieberhistorienorway

bieberhistorienorway

13, Bergen

Hei! Jeg er en jente på 13 år som elsker Justin Bieber. Det er jeg sikker på at andre også gjør, det er derfor jeg har laget en historieblogg om Justin. Jeg kommer til å legge ut 1-5 deler om dagen, og ha noen maraton her og der. Jeg blir super glad for kommentarer, og håper dere liker bloggen. Vel, vi blogges! <3

Kategorier

Arkiv

hits